Det ligge en engel i rommet mitt
ansiktet e mjukt og det lyset kvitt
men bak meg e grå spor 
og skuggen min vekse seg stor
og der ute står blåmann og glor

I ly av mørket, i ly av rus
gikk eg for rikdom i framande hus
men alt eg fann der va gråstein
og no kjenne eg meg långtifrå rein

Eg erobra sjølve natta
og mitt ridderhjerte skratta
men eg kan aldri meir møte blikket ditt

Kimen i klokkene smuldra te støv
ei lokkande fløyte spelte meg døv
sann uutholdelig larm 
sann en mjuk og smektande arm
og no kjenne eg blåmann gjere panna mi varm

Hon e et ansikt skåre med kniv
sjå no e hon vingeklypt og stiv
for her e giftige ord 
dei datt som bly då eg for
og golvet blir dekt av blålige spor