FABEL I BILDER.
Fabels nye plate er overraskende helstøpt, og fungerer som ei hengebro mellom pop og visemusikk – med et rocka tilsnitt. Det mest fabelaktige er hvordan Odd-Erik Lothes tekster danser rundt og sammen med hans grundige melodilinjer. Fabel smyger seg innpå, pirrer og gir ingenting gratis i sitt tåkete og mytiske univers. Ikke rocklyrikk i kommentarform, likevel tegner Lothe bilder en kan tolke både hit og dit. «Slangetime nærmar seg, et ekko av ei synd/vi kanskje gjer om vi tar fatt/slangetime, rottefangar, pakka sirkus opp/te kabaret i tåkenatt». Lothes tekster treffer melodien.

«Smil» er levedyktig på mange måter. Lydbildet er forførerisk og stemningsfullt, luftig med en fin balanse mellom de enkle og storslagne arrangementene. En blåserekke spriter effektivt opp på sitt beskjedne og effektive vis. Albumet har en sammenhengende rød tråd, likevel bør høydepunkter som «Dagdraumereise», «Slangetime», «Bror» og det aldeles herlige avslutningssporet, «Ettepå», nevnes. Fabels rykte som et lekent band står seg, men «Smil» navigerer strammere og utbyttet blir mektigere enn på Fabels tidligere forsøk.